2011: 30 år og utbrent. Har noen en magisk pille?

Nå er det 5 år siden jeg var på mitt absolutt laveste punkt. I 2011 ble jeg 30 år og var totalt utbrent. Jeg hadde aldri følt meg verre. Jeg håpet at noen ville komme og gi meg en magisk pille så jeg kunne få slappe av og sove.
 

Photo by Olga Anourina/iStock / Getty Images

Kan jeg få sette meg alene i et lydtett rom uten internett? Jeg tåler ikke mer press og forventninger

Dette var altså tilbake i 2011. Jeg var så stresset at jeg ikke rakk å reflektere rundt at jeg var stresset. Da er det ille.

Jeg jobbet mye mer enn jeg burde, var aktiv sosialt, og holdt meg konstant oppdatert på nyheter og sosiale medier. Kalenderen var stappfull.

Jeg følte jeg ble bombardert med konstant press og forventninger fra alle kanter – fra jobben, fra kjæresten, fra venner og familie, fra sosiale medier, fra magasiner og medier...... Til og med fra hunden min!

Kontrollen over eget liv var liksom borte. Jeg følte ikke at jeg hadde det. I stedet gled jeg viljeløst og ureflektert rundt i en strøm av egne og andres forventninger. 
 

Den fuckings innboksen....

Innboksen og sosiale medier var en enorm stressfaktor. Jeg hadde en kommunikasjonsstilling hvor jeg fikk mange publikumshenvendelser og var ansvarlig for sosiale medier. En livsfarlig kombinasjon med stress.

Jeg fikk hjertebank av å åpne innboksen og se alle de ubesvarte mailene. Allerede i 2011 var det vanlig med 100 mailer om dagen. For å ikke snakke om alle notifications på Facebook og Twitter.... Derfor sjekket jeg nesten hele tiden for å holde meg ajour, men det hjalp ikke på hjertebanken. Snarere tvert i mot.

 

Vondt i magen igjen.... Det går sikkert over hvis jeg tenker på noe annet....

Maten jeg spiste var ikke bra. Jeg syntes liksom ikke at jeg kunne bruke tid på å lage mat når det var så mange andre ting som var mye mer akutte.

På jobb kunne det bli sukkererter og nøtter til lunsj (enkle å hive i munnen foran mac´en og krever ingen forberedelser!) og en frossenpizza til middag. Jeg gremmes når jeg tenker på det.

På ettermiddagene hadde jeg nesten alltid vondt i magen. Likevel stoppet jeg aldri opp for å forsøke å finne ut av hva det skyldtes - som for eksempel kosthold eller stress. Jeg lukket øynene og tenkte at det sikkert ville gå over hvis jeg tenkte på noe annet. Det gjorde det selvfølgelig ikke.
 

Får ikke sove - kanskje jeg burde stå opp og jobbe litt?

Det kanskje mest plagsomme var at jeg ikke fikk sove. Når lyset var slukket og jeg lå under dynen ble jeg bombardert av tanker som jeg ikke klarte å slippe. Jeg tenkte på jobb hele døgnet - også midt på natta.

Det som stoppet meg fra å stå opp i mørket og jobbe var at kjæresten min sikkert ville synes jeg var crazy. Godt jeg ikke var singel...
 

Death of creativity and inspiration

På den tiden hadde jeg en kommunikasjonsjobb hvor jeg trengte å være kreativ og skrive selgende og inspirerende tekster. Men inspirasjonen ble vanskeligere og vanskeligere å finne, og kreativiteten satt seg i revers. Det var umulig å få gode ideer, og jeg tok meg selv i å resirkulere ideer fra tidligere.

Jeg jobbet egentlig med et tema jeg brant for, men etter hvert forsvant gnisten og driven. Det kunne dukke opp glimt av engasjement, men det gikk fort over i en følelse av stress og oppjagethet. Det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg skulle få tid til å rekke å gjennomføre. Meningen med det jeg gjorde ble borte.
 

Hva sa du? Jeg er visst ikke helt tilstede

I sosiale sammenhenger var jeg veldig ofte ikke tilstede. Rett som det var tok jeg meg i å tenke på jobb eller andre ting mens venninner snakket til meg. Hva sa du? Jeg er visst ikke helt tilstede i dag....

Andre ganger hørte jeg meg selv svare på spørsmål mens jeg tenkte på noe helt annet. Jeg overrasket meg selv. Hvordan klarte jeg å komme med svar som ga mening? Jeg fulgte jo ikke med.
 

Ble advart

Jeg ble faktisk advart av både kjæresten min og en kollega. Begge sa at jeg holdt på å kjøre meg selv i senk, men det hørte jeg ikke på. Jeg ble sur på kjæresten min og forsikret kollegaen om at jeg hadde ting under kontroll. Advarslene var på sin plass, men jeg tok det som kritikk.
 

Krasj! Der møtte jeg veggen

Etter en skikkelig tøff periode på jobben gikk det derimot ikke lenger. Jeg møtte veggen – så til de grader. Etter å ha jobbet opp til 50 timer i uka i flere måneder smalt det og jeg ble sykemeldt. Da hadde jeg nesten konstant hjertebank, og uro og oppjagethet meldte seg hver gang jeg forsøkte å slappe av. Jeg var et nervevrak og det var umulig for meg å sove. Jeg var deprimert og følte meg verdiløs.

Dette var det desiderte lavpunktet.
 

Åja, jeg har visst et problem! Hvorfor har jeg ikke skjønt det før nå?

NÅ var det endelig gått opp for meg at jeg hadde et problem. Med sykemelding og ingen arbeidsoppgaver å distrahere meg med ble det plutselig klinkende klart. Nå var det helt innlysende at jeg hadde utsatt meg selv for alt for mye stress og overbelastning. Jeg følte meg som en fiasko. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det før nå?


Har noen en magisk pille?

Med ett ble jeg desperat etter å slappe av og få fred. Jeg håpet at noen ville komme med en magisk pille. Jeg hadde tatt den uten å spørre hva det var.

Heldigvis var det ingen som gjorde det.

Heldigvis begynte jeg å trene i stedet. Det var starten på en reise som tok meg gjennom triatlon og maraton til stressreduserende trening og utforskning av mindfulness og sunn vegetarmat. Og som endte opp med min nye jobb - Grønn&Gira.

Fortsettelse følger her.