Race report Icebug Xperience West Coast Rock Trail

Reklame - dette er omtale av en konkurranse jeg var med i i regi av at jeg blogger for Runner´s World. Runner´s World inviterte meg til å konkurransen for å blogge om den. Utgifter til påmelding, kost og losji ble dekket. Arrangøren Icebug ga meg dessuten løpesko.

4-6. september var jeg med på Icebug Xperience West Coast Rock Trail. Et tredagers etappeløp på 73 km i den svenske skjærgården. Jeg var med for å blogge for Runner´s World. Icebug Xperience var som helhet var en kjempeopplevelse, og jeg synes det var et fantastisk konsept for løpere. Det har jeg blogget om her. Dette innlegget er om de tre dagsetappene på totalt 73 km.

Veiløperens tilnærming til terrengløp: Overleve og ha det gøy

Hva gjør en veiløper når hun plutselig skal løpe 73 km i terreng uten trening? Prøver å overleve! Jeg hadde kanskje de verste forutsetningene for å komme gjennom dette løpet. Jeg har ingen teknikk for å løpe på sti, og for to år siden røk jeg bakre korsbånd i et terrengløp. Det satt en skrekk i meg. En fornuftig person ville kanskje ikke hivd seg ut i 73 km terreng med skrekk og uten erfaring, men jeg tenkte at dette kom til å bli en morsom utfordring! Bare jeg overlevde.

Icebugs terrengsko. Vegetarløperen

Heldigvis fikk jeg hjelp av Icebug på forhånd. De forsynte meg med Enlight terrengsko så jeg skulle få godt grep selv på det sleipeste underlag. Det roet nervene litt.

Dag 1 - første etappe i IcebugX. 22 km. Adrenalinrush!

Første dag var skrekkblandet fryd. Jeg var supergira fra jeg våknet. Det var så vakkert der vi bodde i Ramsvik Stugby, og det var full sol. Da er det jo umulig å ikke være i godt humør! Starten gikk fra nydelige Hunnebostrand, og da startskuddet gikk var jeg full av adrenalin.

Icebug Xperience West Coast Rock Trail. Dag 1. Vegetarløperen.

De første kilometerne var på vei, og her fløy jeg på en endorfinsky med over 90% av makspuls. Jeg var så gira at jeg ikke klarte å begrense meg! Intensiteten fikk derimot snart en naturlig stopp.

Etter bare 10 km tråkket jeg over begge ankler. Det var på sti i nedoverbakke i skogen. Det var ikke så bra. Jeg hadde derimot ikke planlagt å gi meg så fort. Skulle jeg gi meg skulle det ikke være allerede etter 10 km! Jeg humpet videre og var fast bestemt på at bare en ordentlig skade kunne stoppe meg.

Like etter misset jeg derimot noen løypemarkeringer. Dermed hadde jeg løpt meg bort. Plutselig var det ingen andre løpere i nærheten og jeg ante ikke hvor løypa var. Sånne ting er ikke så bra for humøret og den mentale innstillingen.

Heldigvis hadde arrangøren utstyrt oss med kart og jeg fikk hjelp av en dame med hund til å peke meg i riktig retning. Etter ikke så lenge begynte jeg å se ryggen til andre deltagere. Halleluja! Det var en vitamininnsprøyting. Jeg fikk adrenalinet tilbake og ble med ett i stand til å løpe skikkelig igjen. Kort tid etter var jeg i mål. Tjoho! Første etappe overstått. Det var ikke så verst en gang. One down.

Å komme i mål var vidunderlig. Ikke bare fordi første etappe var overstått. I vanlige konkurranser drar løperne hjem til sitt etter målgang, men her bodde vi alle samme sted. Dermed ble det masse sosialt og felles middag utover kvelden. Den beste måten å lade opp til neste dag på, og det trengtes! Jeg var nervøs for etappe 2.

Dag 2 - andre etappe i IcebugX. 22 km. Frykt og vonde føtter!

Dette var dagen jeg hadde fryktet spesielt. Ramsvik rocks - det var navnet dagens etappe. Her gikk løypa over svaberg, klipper og stein. Det var nettopp på svaberg jeg hadde falt da jeg røk korsbåndet, så jeg hadde flaggermuser i magen.

Som om ikke det var nok startet dagen med vonde føtter og blemmer. Jeg hadde løpt i nye sko dagen før, og det var en kalkulert risiko. Jeg visste jeg ville få blemmer og gnagsår, men tenkte det var bedre enn å løpe med uegnede sko og dermed kanskje falle.

Icebug Xperience dag 2. Vegetarløperen

Enda en gang fikk jeg hjelp av Icebug. De hadde en egen sykepleier som fikset blemmer og sår for meg. Sykepleieren teipet også anklene så jeg ikke skulle tråkke over flere ganger.

Icebug Xperience West Coast Rock Trail. Etappe 2. Vegetarløperen

Like etter var jeg i gang. Opp og ned kjempestore svaberg. Stein på stein på stein. Jeg var superforsiktig. Løftet føttene godt og løp i sneglefart. Etter 7-8 km kom vi ut på vei. Takk gud! Jeg skrudde opp farten det jeg kunne og løp fort helt til neste parti med svaberg. Sånn fortsatte jeg til jeg kom i mål. Overforsiktig på svabergene og så fort jeg kunne på vei.

Etter 22 km var jeg jammen i mål. Uskadd. Jeg hadde ikke en gang vrikket anklene på nytt. Sykepleieren sin teiping hadde fungert som den skulle. Kanskje dette egentlig ikke var så mye å være redd for?

Icebug Xperience West Coast Rock Trail. Mål for etappe 2 - Smögen. Vegetarløperen

Om målgangen var vidunderlig første dagen var den jammen meg fin dag nummer 2 også! Målområdet var i Smögen, en by som ser ut som et postkort. Her var det total avslapping. Flaggermusene i magen var borte og byttet ut med is og lunsj fra arrangøren. Lykke! Two down. Da var det bare en etappe igjen. Den skulle bli ren overlevelse.

Dag 3 - tredje etappe i IcebugX. 29 km. Overlevelse!

Denne dagen startet jeg med å teipe fast neglen på den ene foten så den ikke skulle falle av. Neglen hadde løsnet og lå og fløt oppå en blemme.

Icebug Xperience dag 3 fikse føtter. Vegetarløperen

I det store og hele var føttene nå grovt mishandlet. Det måtte plastring, teiping og ibux til før det overhodet var mulig å få på seg sko. Nå som jeg hadde kommet så langt, hadde jeg derimot ingen planer om å bukke under for noe som helst. Jeg skulle i mål på tredje etappe uansett hva!

Men føttene var ikke det eneste problemet. Beina var støle som tømmerstokker! Da jeg sto opp om morgenen kom jeg nesten ikke ned fra hemsen i hytta. Nå fikk jeg merke at jeg er triatlet og ikke ren løper. Jeg skulle gjerne ha svømt eller syklet den dagen, men løpe? Hjelpe meg.

Starten min var som en vits. Jeg klarte nesten ikke å løpe. Å få opp intensiteten var bare ikke mulig. Denne etappen måtte bare bli ren overlevelse.

Noen steder var løypa så teknisk at jeg måtte gå. Samtidig skrek føttene og lårene protesterte. Virkningen av ibuxen begynte å ta slutt. Til slutt var jeg bare drevet fremover av et barnslig ønske om å få medalje i mål.

Men dagen hadde sine lyse sider også. Jeg var ikke redd for å skade meg lenger. Den tanken hadde jeg lagt fra meg. Videre hadde løypa et så søtt innslag at man bare måtte bli i godt humør. Etappen var lagt opp slik at vi skulle løpe de siste 10 km på en øy. Hit måtte vi ta ferge. Dermed måtte jeg plutselig stå og vente på ferga midt i løpet. Tiden ble stoppet og løypevaktene ga meg kaffe. Så der stod jeg og hadde en svensk fika midt i konkurransen! Wow. Lokalt krydder.

Icebug Xperience. Mål siste etappe. Vegetarløperen

Kaffen fra løypevaktene gjorde underverker, og ga meg et skikkelig kick de siste 10 km. Og dermed var jeg faktisk i mål. 73 km i terreng var unnagjort. Skadefritt. All down! Jeg overlevde - målet var nådd! Hvem skulle tro? Innbitthet lønner seg.

Nå i retrospekt synes jeg dette er fantastisk morsomt. Hvem vet hvordan konkurransen hadde gått hvis jeg faktisk hadde trent til den? Jeg må definitivt delta igjen neste år for å teste. Kanskje jeg kan gjøre det bra? Kanskje veiløperen kan gjøre stiløper av seg? Kanskje kommer det neste år en helt annen type race report - en killer report av dimensjoner? Dette må testes!

Les mer om IcebugX

- Icebug Xperience West Coast Rock Trail - et fantastisk konsept for løpere

- Icebug Xperience West Coast Rock Trail er i gang!

- Icebug Xperience West Coast Rock Trail