Del 2 - 2011: 30 år og utbrent. Stress? Dette skal jeg fikse! Jeg skal fikse det om jeg så sliter meg ut på veien

Etter å ha nådd mitt absolutte lavpunkt i 2011 ble jeg besatt av å komme ut av det.

Jeg var stressa, utbrent, fikk ikke sove, hadde vondt i magen, og kreativiteten, inspirasjonen og gnisten ble borte. Les hele blogginnlegget om dette her.

Jeg forsøkte å løse problemene bit for bit. Jeg tenkte at jobben jeg hadde kanskje var spesielt stressende, så jeg byttet jobb. Jeg merket at pulsen banket alt for fort og søkte på nett etter råd for å få ned pulsen. Der leste jeg at den eneste måten å få ned hvilepulsen på var å trene. Så da begynte jeg – desperat etter å få sove. I ettertid ser jeg at mindfulness-trening nok hadde vært mer målrettet.
 

Trening må være løsningen! La meg trene til jeg ikke klarer å snu meg i senga

Jeg tok på noen gamle joggesko og tok mine første løpesteg på mange år. Hvis trening kunne få ned hvilepulsen skulle jeg f*en meg trene! Gjett om jeg skulle! Jeg hadde ikke sovet godt på mange måneder og var superivrig etter å gjøre noe som kunne hjelpe.

De første løpeturene var forferdelige. Det kjentes unaturlig. Det knøt seg i halsen. Jeg fikk blodsmak i munnen. Syre i hele kroppen. Men jeg var vant til å ha det vondt, så jeg kjørte på. Fysisk smerte var bedre enn mental utmattelse.

Treningen hjalp ikke akkurat på søvnen. De første ukene var jeg så støl at jeg våknet hver gang jeg snudde meg i senga.
 

Tettpakket kalender, jeg? Pøh. Jeg har tid til maraton og ironman triatlon

Til tross for den vonde starten begynte jeg å like å løpe. Etterhvert elsket jeg det, for mens jeg løp ga tankene meg en pause.

Bare 1 år etter jeg tok mine første løpesteg var jeg med i triatlon. Og jeg nøyde meg ikke med én konkurranse – i løpet av en sesong var jeg med i hele 6 konkurranser innen løp, triatlon og sykling. Kalenderen ble stappfull - igjen.

De neste årene var jeg med i enda flere konkurranser. Jeg løp maraton, gjennomførte halvironman og trente mot ironman triatlon. Jeg trente opp til 17 timer i uka og hadde knapt tid til annet enn å jobbe og trene.
 

Dette virket ikke så bra som jeg hadde håpet....

Treningen gjorde at jeg følte meg en god del bedre. Det var utrolig deilig å være i god form! Treningen hjalp også på humøret - i alle fall i timene etter en løpetur.

Men stresset var der. Jeg følte meg fortsatt bombardert av press og forventninger. Det var fortsatt vanskelig å få sove. Fortsatt ofte vondt i magen. Følte fortsatt ikke jeg hadde helt kontroll i eget liv.

Bak i hodet var det dessuten en gnagende angst for å ikke prestere bra nok i konkurranser.
 

Det var stressmentaliteten som var problemet, ja....

I ettertid er det lett å se at det underliggende problemet var at jeg hadde en skikkelig stressmentalitet. Jeg hadde vennet meg til å være stressa og vennet meg til å legge et skikkelig forventningspress på meg selv.

Ikke bare når det gjaldt jobb og sosialt liv – også når det gjaldt trening og konkurranser; det som egentlig skulle hjelpe mot stress.

Dermed ble treningen enda en stressfaktor. Ville jeg klare å svømme fort nok i triatlonet til sommeren? Hvor mange treningsøkter måtte til? Jeg kunne ligge våken om nettene for å gå gjennom hvordan jeg skulle være raskest mulig i skiftesonen på triatlon. 

Det hjalp ikke å fjerne stressfaktorer fra livet mitt - tankemønsteret mitt laget nye. Uansett hvilket område i livet det gjaldt.
 

Hvordan kvitter jeg meg med stressmentaliteten? Trenger jeg faktisk en magisk pille?

Dermed dukket den gamle følelsen av fiasko opp igjen. Og det gamle spørsmålet meldte seg på nytt - hvordan skulle jeg bli mindre stressa? Trengte jeg faktisk en magisk pille?

Fortsettelse følger her.